Når passer før-kommersiell anskaffelse, og når passer innovasjonspartnerskap? Hva kreves?
I fag-artikkelen til Iossa, Biagi og Valbonesi (2018) begrunnes faktorer som kan være med å avgjøre valget av før-kommersiell anskaffelsesmetode eller prosedyren innovasjonspartnerskap. Det er markedsmessige faktorer og egenskaper ved innovasjonen som drøftes i denne artikkelen, og som understreker viktigheten av å være godt kjent med markedet før avgjørelsen tas. Vesentlige ulikheter ved kontraktene i disse formene for innovative anskaffelser gjør at valget er av betydning for om det leder til innovasjoner eller ikke.
Les fagartikkelen her; kriterier for valg av PCP eller IP
Den vesentligste forskjellen mellom kontrakter som inngås i før-kommersielle anskaffelsesprosesser (PCP) og i innovasjonspartnerskap (IP), er at den siste kontraktsformen inneholder både utvikling og kjøp av løsning i en og samme kontrakt. Det er nettopp denne kombinasjonen som gjør at innkjøper må kjenne noen karakteristikker ved markedet for å unngå ulempene knyttet til kontraktsformen. Artikkelen peker på følgende markedsforhold:
- Hvis løsningen har høy markedsverdi, den etterspørres i et stort offentlig marked eller også i det private markedet, passer PCP best, gjerne da etterfulgt med en innovativ anskaffelse av kjøpsklar løsning. Tilsvarende omvendt kan IP passe hvis løsningen har en mer begrenset markedsutbredelse i offentlig sektor.
- Hvis løsningen som utvikles har usikre stordriftsfordeler når den skal produseres, passer PCP bedre. Er det klare sammenhenger mellom teknologiutviklingen og stordriftsfordeler i produksjonsøyemed, vil IP passe.
- På grunn av lange og kompliserte prosesser (både utviklingsfasene og selve innkjøpsprosessen) passer ikke IP i et marked med mange SMB-bedrifter, mens PCP er mer egnet til å få med SMB (Små- og Mellom-Store bedrifter) i prosessen. Dette med bakgrunn i at sannsynligheten for å kunne produsere en utviklingsferdig løsning er mindre hos en SMB, og dermed vil score lavere på produksjons-effektivitet i konkurransen, selv om de scorer bra på utviklingsevne. En SMB kan også ha dårligere finansiering til å kunne dekke investeringer til produksjon.
- Hvis konkurransen fører til signifikant konkurranse i markedet passer PCP, og det motsatte er mer egnet for IP. PCP er fordelaktig også til å stimulere markedet for å unngå at oppdragsgiver «låser seg til» en eller få leverandører. Dette er spesielt aktuelt for digitale løsninger. IP kan brukes hvis det ikke er risiko for å stenge leverandører ute av markedet og for å bli bundet til en/få leverandører.
Når det gjelder innovasjonspotensialet til løsningen nevner artikkelen disse forholdene i valget mellom PCP og IP;
- I og med at PCP ikke inneholder kjøp i kontrakten, er det mulig for oppdragsgiver å oppdage eventuelle teknologiske risikoer før forpliktelse til kjøp. Hvis løsningen ikke blir betraktet som tilstrekkelig brukbar til formålet kan oppdragsgiver velge å ikke bruke mer av fellesskapets midler (offentlig finansiering). Dette kan løse en del forhold i den offentlige innkjøpsorganisasjonen mht «frykten for å bli tatt for å sløse med fellesskapets ressurser».
- Hvis det er vanskelig å identifisere incentiver for den offentlige innkjøpsorganisasjonen mht løsningen, passer PCP bedre. Den offentlige oppdragsgiveren kan likevel sørge for incentiver for bedriften(e) som inngår PCP-kontrakter gjennom å gi dem rettigheter til det som blir utviklet. Vurderes IP bør den offentlige virksomheten evne, i forkant av en slik utlysing, å identifisere sterke organisatoriske incentiver.
- Alle innovative anskaffelser bør ha en formening om mulige effekter og resultater tidlig i prosessen. Hvis gevinster er vanskelig å observere og måle, også i etterkant (noe som mål i offentlig sektor ofte er), er PCP mer egnet enn IP som kontraktstype.
IP-kontrakter benyttet i Norge den siste tiden har inneholdt en kjøps-opsjon som ikke trenger å utløses. Dvs at ulempene knyttet til å forplikte seg til kjøp er redusert. Drøftingene i artikkelen er likevel relevant ifht prosedyrens utforming.
Artikkelen det henvises til her drøfter også kravet til kompetanse i den offentlige innkjøpsorganisasjonen når det gjelder innovative anskaffelser. I tillegg til å kunne identifisere egne behov og formulere disse til funksjonelle krav i et mest mulig gunstig konkurransedokument, må innkjøper (innkjøpsgruppen) evne å ta hensyn til konkurranseforholdene i markedet, hvilke mulige leverandører som er aktuelle, type løsning og dens kompleksitet som blir etterspurt, i tillegg til å kunne vurdere kontraktsformer.
Forskning viser at økt kompetanse hos ansatte involvert i innkjøpsprosessene i det offentlige gir økt effekt av innkjøpene. Tatt i betraktning innovative anskaffelsers hensikt, å løse store samfunnsutfordringer, er det store effekter å hente ved å bruke ressurser på å øke kompetansen i de offentlige virksomhetene. I tillegg må offentlige organisasjoner samlet sett være villig til å bære risikoen i innovative anskaffelser og være støttende. Å bygge ferdigheter og evner, kapasitet, i hele organisasjonen til å drive innovative anskaffelser vil være nødvendig. Dette krever en flerfaglig tilnærming. Det pekes også på nødvendigheten av å måle innovasjonsevnen i anskaffelsene for mer fokus på anskaffelser som et strategisk verktøy for mer effektiv offentlig tjenesteyting, for å løse samfunnsutfordringer og til å drive målrettet næringsutvikling.