Det etterspørres raske skalerbare løsninger. Innovative anskaffelser bidrar til begge deler!
Norge står overfor store utfordringer og vi må i fremtiden skape mer av mindre. I tillegg har vi dårlig tid. Vi får for eksempel daglige doser om hvor krevende og ikke minst tidskritisk det vil være å oppfylle Parisavtalen og FNs bærekraftmål. De mange som prøver å beskrive utfordringene, er som regel enige om ett sentralt element. Det er behov for raske og skalerbare løsninger.
Norge står overfor store utfordringer og vi må i fremtiden skape mer av mindre. I tillegg har vi dårlig tid. Vi får for eksempel daglige doser om hvor krevende og ikke minst tidskritisk det vil være å oppfylle Parisavtalen og FNs bærekraftmål. De mange som prøver å beskrive utfordringene, er som regel enige om ett sentralt element. Det er behov for raske og skalerbare løsninger.
Jeg kan ikke tenke meg noe som er raskere og mer skalerbart enn når flere offentlige virksomheter går sammen om å utfordre næringslivet til å utvikle morgendagens bærekraftige løsninger. Slike felles innovative anskaffelser kan etter min mening være et av de kraftigste verktøyene vi har for å løse klimautfordringene vi står overfor, og Norge er faktisk i front på dette feltet. Fylkeskommunenes etterspørsel etter utslippsfire hurtigbåter er ett eksempel. Andre eksempler er prosessen med å få til utslippsfrie byggeplasser, nordiske byers initiativ til å få til utslippsfri transport og det finnes mange fler.
Det smarte med denne måten å løse klimautfordringene på, er at man bruker eksisterende offentlige budsjetter som virkemiddel, for utvikling av nye bærekraftige løsninger. Anskaffelsene ville jo uansett blir gjennomført, og som vi vet, det ligger over 560 milliarder i potten som stat, fylkeskommuner og kommuner kjøper inn for. Tenk om fem eller ti prosent av disse anskaffelsesbudsjettene ble brukt for å etterspørre nye bærekraftige løsninger. Om vi ikke er der i morgen bør vi komme dit i overmorgen. Innovative offentlige anskaffelser kan være den raske og skalerbare løsningen som gjør at vi kommer dit.
Innovative anskaffelser har en del gode elementer ved seg go kan være en god ting. Men det står også i fare for å utradere små- og mellomstore bedrifter i sine segmenter, dersom man bare skal operere innenfor store anskaffelses- og leverandørklynger og rammeavtaler med store aktører. Saken er at jeg kan enkelt tenke meg noe som er «som er raskere og mer skalerbart enn når flere offentlige virksomheter går sammen om å utfordre næringslivet til å utvikle morgendagens bærekraftige løsninger.» Nemlig at innovasjoner som oppstår i privat sektor implementeres i stor skala i det offentlige, uavhengig av om innovatøren er liten, stor, under det offentliges «vinger» eller ikke.
Det offentliges iboende oppdrag er å drive mest mulig optimal forvaltning av skattebetalernes penger og levere best mulige tjenester for hver krone. Dette er en sunn og god mekanisme for samfunnet, det ligger en god iboende konservatisme og forsiktighet i det. Det er imidlertid ikke nødvendigvis en driver for innovasjon. Derfor mener jeg den største innovasjonskraften ligger utenfor det offentlige, i privat og ideell/frivillig sektor. Det offentlige må gjerne uttrykke sine behov til det private og samarbeide godt på den måten. Men det er essensielt at det ikke bare skjer sammen med store aktører i store klynger. Mange av de mest innovative løsningene oppstår nemlig hos små og mellomstore aktører. Og klarer det offentlige faktisk å erkjenne det og ta imot når en god innovativ løsning kommer fra en privat aktør og implementerer i stor skala, da kan vi få ekte handlekraft til forbedrende endringer.
Innovative anskaffelser slik det til nå har blitt presentert og framstilt er dessverre en trussel mot små og mellomstore bedrifter i distriktene. Det ville trolig være bedre å se nærmere på hvilke insentiver som finnes i sektoren, f.eks. hvordan ledere på ulike nivå i offentlig sektor blir målt på resultater. Hvis man skal fortsette å bare måle på årlige budsjetter, så vil evnen og viljen til å tenke langsiktige endringer neppe vokse. Det viktigste nå er ikke innovative anskaffelser. Det er anskaffelser og implementering av innovative løsninger. Mange av dem finnes allerede, og de som mangler kan utvikles på privat side «av gjerdet» og så implementeres og tas i bruk. Og husk at det fleste innovasjoner opp gjennom tidende ikke har kommet fra store markedsledere, men snarere fra nytenkende små aktører som siden har blitt store.
Jeg er enig i at det å overføre kunnskap (løsninger) fra private aktører til det offentlige er noe man kan gjøre mer av. Likevel, – kjernen i en innovativ anskaffelsesprosess er åpne markedsdialogsaktiviteter. Det kan også argumenters for at disse møteplassene faktisk representerer en ny mulighet for små og mellomstore bedrifter. Det ser vi stadig oftere eksempler på. De får tilgang til den samme informasjonen om det offentlige behov som alle andre bedrifter, også de store. I tillegg har de en unik mulighet til evt. å finne nye samarbeidspartnere.
Innovative anskaffelser er et spennende virkemiddel får å skape bærekraftige løsninger, men jeg tror vi må se nærmere på forretningsmodellen for offentlig-privat samarbeid. Bedrifter legger mye innsats i å bidra til å utvikle morgendagens løsninger og avlaste risiko i offentlig sektor. Er det ikke da rimelig at gevinstene i prosjektet også deles mellom partene slik at insentivene øker? Det vil gi mindre bedrifter større motivasjon til å delta i offentlige anskaffelser, og vi utvikler underskogen av leverandørbedrifter i større grad.
Jeg ser poenget ditt, men for de bedriftene som vinner vil det jo være en gevinst ved at man utvikler, evt. videreutvikler og selger nye løsninger mot andre kunder. Det er også mange eksempler på bedrifter som har tapt en innovativ anskaffelse, men som likevel tilegnet seg ny kunnskap og vant ved neste korsvei.